tirsdag 8. september 2009
Siv Tørudbakken villeder om E6
Innlegg på trykk i HA lørdag 5. september.
I HA 27. august uttaler fylkesrådsleder Siv Tørudbakken (Ap) at den viktigste grunnen til å bygge firefelts E6 gjennom Stange, Hamar og Ringsaker er trafikksikkerhet. Det som redder liv er ikke ikke flere felt, men midtrekkverk, og det bør Tørudbakken vite.
Med en slik løsning kan man sikre langt mer veg på kortere tid. Frontkollisjoner hindres effektivt, det tilrettelegges ikke for økt trafikk, og dermed øker heller ikke antallet potensielle ulykker.
Trafikksikkerhet
SINTEF skriver i en rapport fra 2004: «Det vi kan si med størst sikkerhet er at en veg med midtrekkverk har betydelig høyere sikkerhetsstandard enn en veg uten midtrekkverk». Videre står det at antall felt «synes å ha mindre betydning for trafikksikkerheten». I Trygg Trafikks høringsuttalelse til Nasjonal Transportplan omtales valg av firefelts veg framfor midtrekkverk med forbikjøringsfelt som et rent framkommelighetstiltak.
Ifølge samme høringsuttalelse tilfredsstiller 1100 km av dagens vegnett i dag ikke Vegnormalens minstekrav for å hindre møteulykker, og ved de foreslåtte bevilgningene i Nasjonal Transportplan vil det i 2019 gjenstå 550 km uten nødvendig sikring. Logisk sett er altså det tragiske tallet på drepte et argument for så raskt som mulig å skille kjøreretningene med midtrekkverk, og for utjevning av sideterrenget, forbikjøringsfelt og moderat fartsgrense – ikke for en langsom og ekstremt kostbar utbygging av firefelts veger.
Miljø
Den andre hovedutfordringen i norsk samferdselspolitikk er miljøbelastningen vegtrafikken medfører.
Ifølge FNs klimapanel må verdens utslipp av klimagasser reduseres med opp mot 85 prosent innen 2050 hvis de verste klimaendringene skal unngås. Kuttene må begynne nå, og rike land som Norge har et særlig ansvar. Vegtrafikken står for en femtedel av Norges klimagassutslipp, og denne sektorens klimagassutslipp har økt med 34 prosent fra 1990 til 2008.
Stadig større veger truer også både biologisk mangfold og matproduksjon. Fylkesmannens miljøvernavdeling har frarådet å utvide vegen der den ligger i dag, gjennom Åkersvika naturreservat. Alternativet, å flytte traseen, vil legge beslag på store mengder dyrkbar jord.
Vikarierende argument?
Hvis Siv Tørudbakken kjenner til dokumentasjon som tyder på at firefelts E6, innenfor realistiske økonomiske rammer, kan redde flere liv enn om eksisterende veg utbedres med midtrekkverk, vil vi sette stor pris på å få et svar. Hvis ikke er det vanskelig å se hvordan hun ikke enten må ha satt seg utilgivelig dårlig inn i saken, eller bruker fryktelige ulykker som vikarierende argument for å øke trafikkapasiteten.
Øyvind Aukrust
Nestleder
Oppland Natur og Ungdom
Lars Mæhlum
Naturvernforbundet i Hedmark
onsdag 19. august 2009
Med miljøet - mot oljeboring!
Med miljøet, mot oljeboring!
«Vi må forlate olja før olja forlet oss». Nei, det er ingen miljøvernaktivist eg siterer her – det er sjeføkonom i Det internasjonale Energibyrået (IEA), Faith Birol. IEA har lagt fram nye studiar som viser at produksjonstoppen for olje kjem om berre 10 år. Den billege oljealderen er over, og jammen var det fort opp! No går det mot slutten, og verda risikerer ei energikrise dersom vi ikkje snur om og satsar på fornybar energi. Frå 2015 må klimagassutsleppa i verda peike nedover viss vi vil ha eit leveleg klima også i framtida. Difor må energisparing og satsing på rein, fornybar energi få høgaste prioritet framover.
Stikk i strid med denne framgangsmåten for å redde klimaet på kloden, står planane for oljeutvinning utanfor Lofoten og Vesterålen. I tillegg til å leggje til rette for auka norske klimagassutslepp i mange tiår, kjem risikoen for oljeutslepp i desse ekstremt sårbare havområda. Utanfor Lofoten gyter verdas siste store torskestamme. Her lever truga fugl og pattedyr, og her har kystfiskarflåten hausta av havet sine fornybare ressursar i mange tusen år. Nord-Norge må få behalde dei fornybare ressursane og utvikle dei, inkludert energi frå vind og bølgekraft. Ei ny meiningsmåling NRK har gjort viser eit klart fleirtal mot oljeboring i Lofoten, og at motstanden er størst i Nord-Norge. Ein stad går grensa sjølv for den norske oljeindustri, og den grensa går ved Lofoten og Vesterålen!
Stortinget vi snart skal velje, avgjer om Lofoten skal vernast eller ikkje. Ei stemme til miljøet er ei stemme til eit parti som har sagt klart nei til oljeboring i matfatet. Natur og Ungdom frårår difor å stemme Ap, Høgre eller Frp. Miljøet treng stemmene våre!
Irja Frydenlund,
leiar Oppland Natur og Ungdom.
«Vi må forlate olja før olja forlet oss». Nei, det er ingen miljøvernaktivist eg siterer her – det er sjeføkonom i Det internasjonale Energibyrået (IEA), Faith Birol. IEA har lagt fram nye studiar som viser at produksjonstoppen for olje kjem om berre 10 år. Den billege oljealderen er over, og jammen var det fort opp! No går det mot slutten, og verda risikerer ei energikrise dersom vi ikkje snur om og satsar på fornybar energi. Frå 2015 må klimagassutsleppa i verda peike nedover viss vi vil ha eit leveleg klima også i framtida. Difor må energisparing og satsing på rein, fornybar energi få høgaste prioritet framover.
Stikk i strid med denne framgangsmåten for å redde klimaet på kloden, står planane for oljeutvinning utanfor Lofoten og Vesterålen. I tillegg til å leggje til rette for auka norske klimagassutslepp i mange tiår, kjem risikoen for oljeutslepp i desse ekstremt sårbare havområda. Utanfor Lofoten gyter verdas siste store torskestamme. Her lever truga fugl og pattedyr, og her har kystfiskarflåten hausta av havet sine fornybare ressursar i mange tusen år. Nord-Norge må få behalde dei fornybare ressursane og utvikle dei, inkludert energi frå vind og bølgekraft. Ei ny meiningsmåling NRK har gjort viser eit klart fleirtal mot oljeboring i Lofoten, og at motstanden er størst i Nord-Norge. Ein stad går grensa sjølv for den norske oljeindustri, og den grensa går ved Lofoten og Vesterålen!
Stortinget vi snart skal velje, avgjer om Lofoten skal vernast eller ikkje. Ei stemme til miljøet er ei stemme til eit parti som har sagt klart nei til oljeboring i matfatet. Natur og Ungdom frårår difor å stemme Ap, Høgre eller Frp. Miljøet treng stemmene våre!
Irja Frydenlund,
leiar Oppland Natur og Ungdom.
søndag 21. juni 2009
Lofoten og Vesterålen uten olje- og gassvirksomhet!
Oljevirksomhet i nord er russisk rulett med miljøet. Å slippe oljeindustrien inn i havområdene utafor Lofoten og Vesterålen vil uunngåelig føre til store klimagassutslipp. Men det vil også innebære økt belastning på den rike naturen som finnes her, og som allerede lider under sterkt press.
Det er helt bak mål å tro at vi skal greie å kutte i utslipp og samtidig la en av de største utslippssynderne, oljeindustrien, bare kjøre på. Hvis Norge skal nå sine internasjonale klimaforpliktelser, er det helt nødvendig at politikerne setter grenser for oljeindustrien, og denne grensa går sør for Lofoten og Vesterålen!
Naturforholdene gjør oljevernberedskap vanskelig, og en ulykke vil få enorme konsekvenser for naturen i de sårbare nordlige havområdene. Her finnes en rik og verdifull natur, som dessverre er under press fra forurensing, skipstrafikk, overfiske og menneskeskapte klimaendringer. Bl.a. lever den siste gjenlevende store torskebestanden i verden her. Oljeboring utafor Lofoten og Vesterålen vil være enda en stein til byrden for et allerede utsatt økosystem.
For å begrense Norge klimagassutslipp og sikre fiskeriressursene og havmiljøet i nord må det opprettes petroleumsfrie områder i Lofoten og Vesterålen.
Aurora Furuseth, leder i Hedmark Natur og Ungdom
Det er helt bak mål å tro at vi skal greie å kutte i utslipp og samtidig la en av de største utslippssynderne, oljeindustrien, bare kjøre på. Hvis Norge skal nå sine internasjonale klimaforpliktelser, er det helt nødvendig at politikerne setter grenser for oljeindustrien, og denne grensa går sør for Lofoten og Vesterålen!
Naturforholdene gjør oljevernberedskap vanskelig, og en ulykke vil få enorme konsekvenser for naturen i de sårbare nordlige havområdene. Her finnes en rik og verdifull natur, som dessverre er under press fra forurensing, skipstrafikk, overfiske og menneskeskapte klimaendringer. Bl.a. lever den siste gjenlevende store torskebestanden i verden her. Oljeboring utafor Lofoten og Vesterålen vil være enda en stein til byrden for et allerede utsatt økosystem.
For å begrense Norge klimagassutslipp og sikre fiskeriressursene og havmiljøet i nord må det opprettes petroleumsfrie områder i Lofoten og Vesterålen.
Aurora Furuseth, leder i Hedmark Natur og Ungdom
fredag 19. juni 2009
Lokale klimatiltak, takk!
Tromsø 28. april: Verdas fremste klimaforskarar legg fram ny forsking som viser at sjølv dei verste scenarioa til FN sitt klimapanel er for forsiktige. Smeltinga av breane skjer 3 gongar raskare enn forventa, mellom anna fordi vassdammar oppå isen ikkje reflekterer solstrålane tilbake ut i lufta, men absorberer dei.
Oslo, 8. mai: Regjeringa opnar 21 nye boreområde for oljeindustrien, trass i at alle partia på Stortinget (unntatt Frp) slår fast i programma sine at klimaendringane er den største utfordringa vi står ovanfor.
GD 8.mai: E6-ordførarar i Hedmark og Oppland kranglar om kven som skal få mest pengar til å byggje størst vegar fortast mogleg.
Klimaendringane er farlege og vanskelege å berekne konsekvensane av. Det vi veit med sikkerheit, er at dersom vi ikkje tek til å senke utsleppa våre raskt og kraftig, vil dei menneskelege kostnadene bli ufattelege. Ras, jorderosjon og flaum som følgje av meir nedbør – vi i Gudbrandsdalen slepp billegare unna enn dei aller fleste. Kostnader og materielle skader er èin ting, verre er det at ein tredel av verdas dyre- og planteartar vil dø ut innan midten av hundreåret (da vil temperaturen ha auka med 2 grader frå før-industriell tid).
Det gode er at vi kan stoppe klimaendringane der – dersom vi kuttar utsleppa våre no. Når regjeringa sviktar, blir det enda viktigare at lokalpolitikarar går føre med å kutte utslepp lokalt. De har alt å vinne på å byrje i dag. Det artige er at dei beste klimatiltaka også vil gi positiv effekt på lokalmiljø, tryggleik og trivselen til innbyggjarane i kommunen. Her er tre forslag som kan og bør gjennomførast i kvar kommune i Gudbrandsdalen:
Legg bort dei store vegplanane og gå inn for sikring av eksisterande veg + opprusting av jernbanen. (Vil redde menneskeliv, dyrkbar matjord, og fjerne lokal forureining.)
planlegg lokalsamfunnet slik at folk slepp å reise så langt: ta vare på det lokale postkontoret, nærbutikken og grendeskulen, bygg bustader i sentrum. (Vil gi fleire arbeidsplassar og meir trivsel i små sentrum. Mindre bilkøyring er dessutan bra for helsa og miljøet.)
energieffektivisering + omlegging til miljøvenleg oppvarming i alle offentlege bygg. Her kan kommunen spare inn store summar på sikt, som kan brukast til andre tiltak for miljøet og folk flest.
Alle forslaga er samfunnsøkonomisk lønsame. Dei tener klimaet, lokalmiljøet og menneska som bur der. Dei vil dra folk og utvikling til distrikta. Noko å gå til val på, kanskje? Når vi ser oss attende om 10 år, vil det vere vanskeleg å forstå kvifor vi ikkje gjennomførte klimatiltaka med ein gong vi visste kvar planeten var på veg. Ventar vi lenger, må vi betale tilbake med skyhøge renter. Det er å dytte ansvaret frå seg. Bli med og stopp klimaendringane!
Irja Frydenlund,
Oppland Natur og Ungdom.
Oslo, 8. mai: Regjeringa opnar 21 nye boreområde for oljeindustrien, trass i at alle partia på Stortinget (unntatt Frp) slår fast i programma sine at klimaendringane er den største utfordringa vi står ovanfor.
GD 8.mai: E6-ordførarar i Hedmark og Oppland kranglar om kven som skal få mest pengar til å byggje størst vegar fortast mogleg.
Klimaendringane er farlege og vanskelege å berekne konsekvensane av. Det vi veit med sikkerheit, er at dersom vi ikkje tek til å senke utsleppa våre raskt og kraftig, vil dei menneskelege kostnadene bli ufattelege. Ras, jorderosjon og flaum som følgje av meir nedbør – vi i Gudbrandsdalen slepp billegare unna enn dei aller fleste. Kostnader og materielle skader er èin ting, verre er det at ein tredel av verdas dyre- og planteartar vil dø ut innan midten av hundreåret (da vil temperaturen ha auka med 2 grader frå før-industriell tid).
Det gode er at vi kan stoppe klimaendringane der – dersom vi kuttar utsleppa våre no. Når regjeringa sviktar, blir det enda viktigare at lokalpolitikarar går føre med å kutte utslepp lokalt. De har alt å vinne på å byrje i dag. Det artige er at dei beste klimatiltaka også vil gi positiv effekt på lokalmiljø, tryggleik og trivselen til innbyggjarane i kommunen. Her er tre forslag som kan og bør gjennomførast i kvar kommune i Gudbrandsdalen:
Legg bort dei store vegplanane og gå inn for sikring av eksisterande veg + opprusting av jernbanen. (Vil redde menneskeliv, dyrkbar matjord, og fjerne lokal forureining.)
planlegg lokalsamfunnet slik at folk slepp å reise så langt: ta vare på det lokale postkontoret, nærbutikken og grendeskulen, bygg bustader i sentrum. (Vil gi fleire arbeidsplassar og meir trivsel i små sentrum. Mindre bilkøyring er dessutan bra for helsa og miljøet.)
energieffektivisering + omlegging til miljøvenleg oppvarming i alle offentlege bygg. Her kan kommunen spare inn store summar på sikt, som kan brukast til andre tiltak for miljøet og folk flest.
Alle forslaga er samfunnsøkonomisk lønsame. Dei tener klimaet, lokalmiljøet og menneska som bur der. Dei vil dra folk og utvikling til distrikta. Noko å gå til val på, kanskje? Når vi ser oss attende om 10 år, vil det vere vanskeleg å forstå kvifor vi ikkje gjennomførte klimatiltaka med ein gong vi visste kvar planeten var på veg. Ventar vi lenger, må vi betale tilbake med skyhøge renter. Det er å dytte ansvaret frå seg. Bli med og stopp klimaendringane!
Irja Frydenlund,
Oppland Natur og Ungdom.
Oljealderen er over - framtida må gå på skinner!
Under overskrifta «Veg vs. Jernbane» (30.april) peiker Tor Ødegården på at samferdselsdebatten i Norge ofte er unyansert, og at avisene kunne setje ljos på han frå fleire kantar. Han har rett. Dersom målet med debatten er å kome fram til dei beste løysingane for samferdsel (med tanke for både samfunnsutvikling, tryggleik og miljø), må fakta på bordet. Vi har pådratt oss eit dårleg vegnett, seier Ødegården – med ein dårleg geografisk profil. Eg er einig i det siste, og meiner at vi bør sikre dei farlege vegane med t.d. midtdelar (i store vegar som E6), og gjerne gang- og sykkelveg ved sidan av. Mjuke løysingar, som – i motsetnad til 4-felts veg – kan gi trivsel i distrikta, spare oss for tapte menneskeliv, samt redusere klimagassutsleppa frå vegane.
Jernbanen er nok likevel den sektoren som har vore verst forsømd dei siste femti åra. Gjennom fyrste halvdel av 1900-talet vart Dovrebanen, Sørlandsbanen og ei rekke kortare strekningar bygde. Dei batt landet saman, by med bygd. Bergensbanen som sto ferdig i 1909 kosta visst eit heilt statsbudsjett! Eit storslått slag for samfunnsbygginga – det var den gong staten hadde råd til å tenkje langsiktig. Men etter at jernbanen kom til Bodø i 1962 var det stopp. Oljen strøymde inn og smurde statskassa, nordmenn vart rike – og ein tok til å tenkje bedriftsøkonomi framfor samfunnsøkonomi. Jernbanen vart gløymd...
Idag vassar vi i oljepengar, men investerer dei heller i skitne verksemder i utlandet enn å investere dei i langvarig infrastruktur her heime. Samstundes møter verda større utfordringar. Klimaendringane trugar med nedsmelting av brear og pol-is; i Nord-Canada bryt jegerar gjennom isen der dei har gått på jakt i hundrar av år. Landet vårt gir kraftige bidrag til klimaendringane, mest gjennom oljeindustrien (1/3 av utsleppa) og vegtrafikken (omlag ¼ av utsleppa). Vil vi framleis ha tryggleik og samfunnsutvikling i lokalsamfunnet og globalt? Da må vi satse på jernbanen igjen. Det har aldri vore prat om «veg eller jernbane», men meir av transporten må flyttast frå fly og veg til moderne jernbane. Oljen vart tatt opp og mesteparten brent på eit par generasjonar. Vi som veks opp i dag, ser behovet for å byggje landet langsiktig, slik som med Bergensbanen for nøyaktig 100 år sidan. Eit fyrste steg kan vere å leggje bort planane om 4-felts E6, og heller byggje midtdelarar og jernbane.
Irja Frydenlund, Vågå,
Oppland Natur og Ungdom.
Jernbanen er nok likevel den sektoren som har vore verst forsømd dei siste femti åra. Gjennom fyrste halvdel av 1900-talet vart Dovrebanen, Sørlandsbanen og ei rekke kortare strekningar bygde. Dei batt landet saman, by med bygd. Bergensbanen som sto ferdig i 1909 kosta visst eit heilt statsbudsjett! Eit storslått slag for samfunnsbygginga – det var den gong staten hadde råd til å tenkje langsiktig. Men etter at jernbanen kom til Bodø i 1962 var det stopp. Oljen strøymde inn og smurde statskassa, nordmenn vart rike – og ein tok til å tenkje bedriftsøkonomi framfor samfunnsøkonomi. Jernbanen vart gløymd...
Idag vassar vi i oljepengar, men investerer dei heller i skitne verksemder i utlandet enn å investere dei i langvarig infrastruktur her heime. Samstundes møter verda større utfordringar. Klimaendringane trugar med nedsmelting av brear og pol-is; i Nord-Canada bryt jegerar gjennom isen der dei har gått på jakt i hundrar av år. Landet vårt gir kraftige bidrag til klimaendringane, mest gjennom oljeindustrien (1/3 av utsleppa) og vegtrafikken (omlag ¼ av utsleppa). Vil vi framleis ha tryggleik og samfunnsutvikling i lokalsamfunnet og globalt? Da må vi satse på jernbanen igjen. Det har aldri vore prat om «veg eller jernbane», men meir av transporten må flyttast frå fly og veg til moderne jernbane. Oljen vart tatt opp og mesteparten brent på eit par generasjonar. Vi som veks opp i dag, ser behovet for å byggje landet langsiktig, slik som med Bergensbanen for nøyaktig 100 år sidan. Eit fyrste steg kan vere å leggje bort planane om 4-felts E6, og heller byggje midtdelarar og jernbane.
Irja Frydenlund, Vågå,
Oppland Natur og Ungdom.
lørdag 2. mai 2009
E6: Midtrekkverk er riktig løsning
Innlegg på trykk i HA, Hamar Dagblad og GD i april.
I det siste har flere politikere gått hardt ut i media og krevd fire felts E6 fra Stange til Lillehammer. Deres hovedargument er sikkerhet, men faktum er at midtrekkverk, forbikjøringsfelt og utbedret sideterreng kan redde langt flere liv.
Med en slik løsning kan man sikre flere strekninger på kortere tid, og med de midler som er til rådighet. Det tilrettelegges ikke for økt trafikk, og dermed øker heller ikke antallet potensielle ulykker.
Fire felts vei er ikke sikrest
SINTEF skriver i en rapport fra 2004: «Det vi kan si med størst sikkerhet er at en vei med midtrekkverk har betydelig høyere sikkerhetsstandard enn en vei uten midtrekkverk». Videre står det at antall felt «synes å ha mindre betydning for trafikksikkerheten».
Siden midtrekkverk koster langt mindre og er raskere å bygge, kan flere strekninger sikres raskt. Logisk sett er altså det tragiske tallet på drepte et argument for å skille kjøreretningene med midtrekkverk som hindrer møteulykker, samt for utjevning av sideterrenget, forbikjøringsfelt og moderat fartsgrense − ikke for fire felts vei.
Politikerne
Politikere i Hedmark/Oppland med et virkelig engasjement for snarlig trafikksikring bør nå slutte å argumentere for at nye Nasjonal transportplan burde tatt inn firefeltsløsning, og heller arbeide for at det kanaliseres nok midler hit til at det kan bygges midtdeler på hele strekningen tidlig i planperioden. De årlige bevilgningene til trafikksikkerhetstiltak er økt med hele 159 %, og i dette kapitlet nevnes ”fysisk skille mellom kjørefeltene eller etablering av bredt midtfelt” særskilt. Så det burde være innen rekkevidde.
Mediene
Det burde være en naturlig oppgave for media å reise noen viktige spørsmål: Hva betyr to, dels tre kjørefelt for sikkerheten sammenliknet med firefelts motorvei? Hvor mange kilometer to-/trefelts vei kan vi få for det en kilometer firefelts vei koster? Vil fire kjørefelt medføre stor trafikkøkning? Hvordan ser klimagass-regnskapet ut for de to løsningene? Vi trenger medier som har et sunt kritisk blikk på politikernes agenda, og som aktivt henter informasjon fra organisasjoner som SINTEF og Transportøkonomisk institutt.
To utfordringer
Norsk samferdselspolitikk har to viktige utfordringer å løse: De høye klimagassutslippene og det høye antallet drepte og skadde på veiene.
I perioden 1997 til 2006 mistet 35 mennesker livet i trafikken på strekningen Kolomoen-Lillehammer, og enda flere ble hardt skadd. Dette er tragisk og uakseptabelt, og krever raske tiltak. Samtidig står transportsektoren for 1/5 av Norges klimagassutslipp, som fra 1990 til 2007 økte 11 prosent. Midtrekkverk, utbedret sideterreng og forbikjøringsfelt er totalt sett klart den beste løsningen både for trafikksikkerhet og miljø.
Midtrekkverk og kollektivtransport
Natur og Ungdom og Naturvernforbundet mener miljø og trafikksikkerhet bør prioriteres framfor kapasitetsutvidelser på vei. Derfor krever vi midtrekkverk på hele strekningen Kolomoen-Lillehammer, dobbeltsporet jernbane til Lillehammer og bedre kollektivtransport for øvrig.
Øyvind Aukrust
Nestleder, Hedmark Natur og Ungdom
Lars Mæhlum,
Naturvernforbundet i Hedmark
I det siste har flere politikere gått hardt ut i media og krevd fire felts E6 fra Stange til Lillehammer. Deres hovedargument er sikkerhet, men faktum er at midtrekkverk, forbikjøringsfelt og utbedret sideterreng kan redde langt flere liv.
Med en slik løsning kan man sikre flere strekninger på kortere tid, og med de midler som er til rådighet. Det tilrettelegges ikke for økt trafikk, og dermed øker heller ikke antallet potensielle ulykker.
Fire felts vei er ikke sikrest
SINTEF skriver i en rapport fra 2004: «Det vi kan si med størst sikkerhet er at en vei med midtrekkverk har betydelig høyere sikkerhetsstandard enn en vei uten midtrekkverk». Videre står det at antall felt «synes å ha mindre betydning for trafikksikkerheten».
Siden midtrekkverk koster langt mindre og er raskere å bygge, kan flere strekninger sikres raskt. Logisk sett er altså det tragiske tallet på drepte et argument for å skille kjøreretningene med midtrekkverk som hindrer møteulykker, samt for utjevning av sideterrenget, forbikjøringsfelt og moderat fartsgrense − ikke for fire felts vei.
Politikerne
Politikere i Hedmark/Oppland med et virkelig engasjement for snarlig trafikksikring bør nå slutte å argumentere for at nye Nasjonal transportplan burde tatt inn firefeltsløsning, og heller arbeide for at det kanaliseres nok midler hit til at det kan bygges midtdeler på hele strekningen tidlig i planperioden. De årlige bevilgningene til trafikksikkerhetstiltak er økt med hele 159 %, og i dette kapitlet nevnes ”fysisk skille mellom kjørefeltene eller etablering av bredt midtfelt” særskilt. Så det burde være innen rekkevidde.
Mediene
Det burde være en naturlig oppgave for media å reise noen viktige spørsmål: Hva betyr to, dels tre kjørefelt for sikkerheten sammenliknet med firefelts motorvei? Hvor mange kilometer to-/trefelts vei kan vi få for det en kilometer firefelts vei koster? Vil fire kjørefelt medføre stor trafikkøkning? Hvordan ser klimagass-regnskapet ut for de to løsningene? Vi trenger medier som har et sunt kritisk blikk på politikernes agenda, og som aktivt henter informasjon fra organisasjoner som SINTEF og Transportøkonomisk institutt.
To utfordringer
Norsk samferdselspolitikk har to viktige utfordringer å løse: De høye klimagassutslippene og det høye antallet drepte og skadde på veiene.
I perioden 1997 til 2006 mistet 35 mennesker livet i trafikken på strekningen Kolomoen-Lillehammer, og enda flere ble hardt skadd. Dette er tragisk og uakseptabelt, og krever raske tiltak. Samtidig står transportsektoren for 1/5 av Norges klimagassutslipp, som fra 1990 til 2007 økte 11 prosent. Midtrekkverk, utbedret sideterreng og forbikjøringsfelt er totalt sett klart den beste løsningen både for trafikksikkerhet og miljø.
Midtrekkverk og kollektivtransport
Natur og Ungdom og Naturvernforbundet mener miljø og trafikksikkerhet bør prioriteres framfor kapasitetsutvidelser på vei. Derfor krever vi midtrekkverk på hele strekningen Kolomoen-Lillehammer, dobbeltsporet jernbane til Lillehammer og bedre kollektivtransport for øvrig.
Øyvind Aukrust
Nestleder, Hedmark Natur og Ungdom
Lars Mæhlum,
Naturvernforbundet i Hedmark
fredag 1. mai 2009
Oljealderen er over, framtida må gå på skinner!
(Litt jernbane-historie, om samferdsel i framtida, og eit forsøk på å nyansere den debatten nokon trur handlar om "tog mot bil". )
Under overskrifta «Veg vs. Jernbane» (30.april) peiker Tor Ødegården på at samferdselsdebatten i Norge ofte er unyansert, og at avisene kunne setje ljos på han frå fleire kantar. Han har rett. Dersom målet med debatten er å kome fram til dei beste løysingane for samferdsel (med tanke for både samfunnsutvikling, tryggleik og miljø), må fakta på bordet. Vi har pådratt oss eit dårleg vegnett, seier Ødegården – med ein dårleg geografisk profil. Eg er einig i det siste, og meiner at vi bør sikre dei farlege vegane med t.d. midtdelar (i store vegar som E6), og gjerne gang- og sykkelveg ved sidan av. Mjuke løysingar, som – i motsetnad til 4-felts veg – kan gi trivsel i distrikta, spare oss for tapte menneskeliv, samt redusere klimagassutsleppa frå vegane.
Jernbanen er nok likevel den sektoren som har vore verst forsømd dei siste femti åra. Gjennom fyrste halvdel av 1900-talet vart Dovrebanen, Sørlandsbanen og ei rekke kortare strekningar bygde. Dei batt landet saman, by med bygd. Bergensbanen som sto ferdig i 1909 kosta visst eit heilt statsbudsjett! Eit storslått slag for samfunnsbygginga – det var den gong staten hadde råd til å tenkje langsiktig. Men etter at jernbanen kom til Bodø i 1962 var det stopp. Oljen strøymde inn og smurde statskassa, nordmenn vart rike – og ein tok til å tenkje bedriftsøkonomi framfor samfunnsøkonomi. Jernbanen vart gløymd...
Idag vassar vi i oljepengar, men investerer dei heller i skitne verksemder i utlandet enn å investere dei i langvarig infrastruktur her heime. Samstundes møter verda større utfordringar. Klimaendringane trugar med nedsmelting av brear og pol-is; i Nord-Canada bryt jegerar gjennom isen der dei har gått på jakt i hundrar av år. Landet vårt gir kraftige bidrag til klimaendringane, mest gjennom oljeindustrien (1/3 av utsleppa) og vegtrafikken (omlag ¼ av utsleppa). Vil vi framleis ha tryggleik og samfunnsutvikling i lokalsamfunnet og globalt? Da må vi satse på jernbanen igjen. Det har aldri vore prat om «veg eller jernbane», men meir av transporten må flyttast frå fly og veg til moderne jernbane. Oljen vart tatt opp og mesteparten brent på eit par generasjonar. Vi som veks opp i dag, ser behovet for å byggje landet langsiktig, slik som med Bergensbanen for nøyaktig 100 år sidan. Eit fyrste steg kan vere å leggje bort planane om 4-felts E6, og heller byggje midtdelarar og jernbane.
Irja Frydenlund, Vågå,
Oppland Natur og Ungdom.
Under overskrifta «Veg vs. Jernbane» (30.april) peiker Tor Ødegården på at samferdselsdebatten i Norge ofte er unyansert, og at avisene kunne setje ljos på han frå fleire kantar. Han har rett. Dersom målet med debatten er å kome fram til dei beste løysingane for samferdsel (med tanke for både samfunnsutvikling, tryggleik og miljø), må fakta på bordet. Vi har pådratt oss eit dårleg vegnett, seier Ødegården – med ein dårleg geografisk profil. Eg er einig i det siste, og meiner at vi bør sikre dei farlege vegane med t.d. midtdelar (i store vegar som E6), og gjerne gang- og sykkelveg ved sidan av. Mjuke løysingar, som – i motsetnad til 4-felts veg – kan gi trivsel i distrikta, spare oss for tapte menneskeliv, samt redusere klimagassutsleppa frå vegane.
Jernbanen er nok likevel den sektoren som har vore verst forsømd dei siste femti åra. Gjennom fyrste halvdel av 1900-talet vart Dovrebanen, Sørlandsbanen og ei rekke kortare strekningar bygde. Dei batt landet saman, by med bygd. Bergensbanen som sto ferdig i 1909 kosta visst eit heilt statsbudsjett! Eit storslått slag for samfunnsbygginga – det var den gong staten hadde råd til å tenkje langsiktig. Men etter at jernbanen kom til Bodø i 1962 var det stopp. Oljen strøymde inn og smurde statskassa, nordmenn vart rike – og ein tok til å tenkje bedriftsøkonomi framfor samfunnsøkonomi. Jernbanen vart gløymd...
Idag vassar vi i oljepengar, men investerer dei heller i skitne verksemder i utlandet enn å investere dei i langvarig infrastruktur her heime. Samstundes møter verda større utfordringar. Klimaendringane trugar med nedsmelting av brear og pol-is; i Nord-Canada bryt jegerar gjennom isen der dei har gått på jakt i hundrar av år. Landet vårt gir kraftige bidrag til klimaendringane, mest gjennom oljeindustrien (1/3 av utsleppa) og vegtrafikken (omlag ¼ av utsleppa). Vil vi framleis ha tryggleik og samfunnsutvikling i lokalsamfunnet og globalt? Da må vi satse på jernbanen igjen. Det har aldri vore prat om «veg eller jernbane», men meir av transporten må flyttast frå fly og veg til moderne jernbane. Oljen vart tatt opp og mesteparten brent på eit par generasjonar. Vi som veks opp i dag, ser behovet for å byggje landet langsiktig, slik som med Bergensbanen for nøyaktig 100 år sidan. Eit fyrste steg kan vere å leggje bort planane om 4-felts E6, og heller byggje midtdelarar og jernbane.
Irja Frydenlund, Vågå,
Oppland Natur og Ungdom.
Abonner på:
Innlegg (Atom)